SPRÅKKURS: Ingeniør Atle Roger Mydland fra Sokndal jobber foreløpig mest med å lære seg språket før han starter arbeidet med landsbyutvikling i Laos.
Agder har tidligere skrevet om Mydland som sammen med sin familie reiste som misjons arbeidere for NMS til Mukdhan i nord-øst Thailland med støtte fra menigheter i Sokndal, Hidra og Bakke. Her er reisebrevet fra Atle Roger Mydland:
FLOM: Jeg er på hjemtur etter ei ukes opphold i Nord — Laos. Udomxai ble herjet av flom for to måneder siden. Jeg har sett på skadenes fortvilelse, men sitter også med mange sterke oppleveleser av både storslått natur, flotte landsbyer og vakre mennesker.
Jeg kjøpte bussbilletten i Vientiane, hovedstaden i Laos, for 80 000 kip (40 kroner), og sitter nå på en 9 timers busstur sørover langs elva Mekong til byen Savanakhet. Fra Savannakhet kan vi se over den mektige Mekongelva til byen vår, Mukdahn i Thailand. Mekong elva starter et sted oppe i Mongolia, og renner gjennom Kina, Laos, langs Thailand og videre til Kambodsja for så å renne ut i Mekongdeltaet i Vietnam.
FROKOST:
Bussen skulle gå kl 08.30 så jeg fikk tid til å kjøpe meg noe «buss-stasjon mat» før avreise: mye ris, kokte grønnsaker og kokt grisefett med spekk og bitte litt kjøtt. Det hele med en søtlig ukjent sennep-smak-saus.
Her er det helt vanlig å tørke av bestikket med servietten før vi spiser. Khampheng, min samarbeidspartner i Laos lærte meg for noen dager siden at det var lurt å ta bestikket i den varme suppa, for å desinfisere bestikket. Hvis vi ikke har suppe kunne vi sette bestikket inn i risen litt, det gjør samme nytten.... Jeg tørket av pinnene førts, så vasket jeg dem i suppa. Det ble liksom ikke den store kosen på en kjølig morgen alene på en busstasjon. Jeg hadde jo heller ikke så mye tid, og det var like greit.
Denne maten var ikke av det beste jeg har smakt, men heller ikke det verste. Det laotiske kjøkken er kanskje ikke så veldig kjent, men har et utrolig utvalg i forskjellige utsøkte smaker som min gane må ha noe tid for å trives med. De «vanlige» asiatiske rettene finner vi overalt. Men lenger ut på landsbygda finner vi også noen, for oss, mer uvanlige retter. Jeg har heller ikke denne turen kommet over alle menyene, jeg vet jo ikke navnet på alt heller. Men repertoaret er blitt utvidet. Sprøstekte larver smakte bedre denne gang enn forrige gang, nesten som chips.
Å finne ut hva som serveres er ikke like enkelt, men som regel serveres det vanlig ris, sticky ris, stekt ris eller nudler til de fleste måltidene. Grønnsakene i Laos kan ha en fremmed smak men har stort sett høy kvalitet. Kjøttet som serveres er vanligvis kylling, ku og gris som hjemme, men også hund, ekorn, spurv, vaskebjørn, insekter, larver, slanger og flaggermus blir tilbydt.
TILBAKE TIL BUSSEN:
Jeg fortet meg tilbake til bussen, men hvor var billetten blitt av? Jeg bladde mellom alle kvitteringene to ganger, men borte var den. Lommene ble vrengt, uten at det hjalp. Politimannen som sjekket billettene sa noe om farangen (utlendingen) til dem som sto rundt. Alle lo godt, så vinket han meg videre. Da fant jeg billetten — i lomma selvfølgelig, og alle lo enda mer. Jeg var dermed presentert for hele busslasten.
Det er ikke aircondition eller andre luksusgreier i bussen, utenom fjernsyn med kraftig lydforsterker. Mekongelva går jo stort sett nord-sør, tenker jeg og da vil det være best å sitte på høyre side av bussen fra morgenen av. Jeg tenkte jo ikke at elva de første timene går mot nord-øst, så dermed fikk jeg sola også de første timene. Vi må ha fortrukne gardiner for ikke å bli oppbrent av sola. Vind fra de åpne vinduene og skitne lyserøde gardiner flagrer om ørene til neste moll-aktig tradisjonell laotisk musikk. Livet er godt, og om noen timer er jeg hjemme hos familien i Mukdahan. Det går mot juleforberedelser hjemme.
FØRSTE STOPP:
Etter fem minutters kjøring stopper bussen. Det kommer inn en mengde folk som skal selge pariserloffer, snop og lesestoff. Jeg kjøper meg to pariserloffer. Etter 25 minutters pause kjører vi videre — seint. Jeg kjenner på stresset. Grensa til Thailand stenger i 6-tida på kvelden. Hvis turen tar mer enn 9 timer vil jeg neppe rekke hjem i kveld. Det skal hardt holde uansett. Sjåføren snakker i telefonen og smiler og ler. Han er typisk laoter, og skal visst ikke rekke noe som helst.
Jeg bare må rekke å komme over elva i kveld. I morgen tidlig er det idrettsdag på barneskolen. Jentene mine skal være drillpiker og står opp kl 05.00 i morgen tidlig til pynting.
NY STOPP:
Vi har kjørt en halvtime. Bussen stopper igjen. Nye selgere kommer på. Denne gangen er det nydelige fruktfat. "Na gin" ville vi sagt på Thai, noe som betyr at vi får lyst til å spise det.
Dette minner meg om boka «en dag i Iwan Denisowich`s liv» av Aleksander Solzhenitsyn. Jeg sitter her og skriver om det mest selvfølgelige og det som en hver ville oppleve. Solzhenitsyn skrev ei tjukk bok om sine opplevelser en helt vanlig dag i russisk fangeleir.
Det er godt å bruke sinnet til å legge merke til ting langs hjemveien.
Risen er stort sett kuttet på risåkrene nå. Folkene arbeider på jordene med å samle aksene, de jobber sammen, ofte 20 mennesker i en flokk.
Jeg kan ikke alt om rishøsten, men jeg ser at de skjærer risen og legger den i bunter. Der skal den ligge en dag eller to for å tørke. Så samler de disse små buntene sammen i større fang, som blir transportert hjem eller til en stor pressenning på jordene. Fangene med ris-aks blir så slått mot bakken for å få ut kornene. De tomme aksene blir lagret i store hauger, og blir benyttet som mat for kyrne og vannbøffelene. Noen plasser legger de aksene tilbake på jordene og brenner dem. Dette er gjødsel for grønnsaksdyrkingen som kommer nå. Kornet blir ristet på store siv-flettede fat, slik at det ytterste rundt kornet forsvinner. Så blir det stampet for å få av skallet. Kornet legges gjerne i veikanten på pressenning for å tørke i solvarmen.
Folk bor tett sammen i landsbyer. Regntida er over, kjølen setter inn. Naturen går i grønt i alle farger, men foreløpig har trær og planter ikke helt turt å sette blomster. Folk sier at det enda tar et par uker før blomstene kommer, og da blomstrer trær busker og småplanter i alle tenkelige farger.
Folk har tatt fram teppene og henger dem til tørking og lufting ute. Bøflene og kveget får beite ned aksene og det som ble tilbake på risåkrene.
TISSEPAUSE:
Bussen stopper igjen. En helt øde strekning. Folk går ut av bussen. Politikontroll? Nei, det er tissepause. Folkene finner sitt tre og sin busk. Det ser ut for at alle generasjoner før oss har stoppet på samme stedet for samme ærend. Trærne og buskene vokser frodig. Jeg må også benytte anledningen, jeg vet jo ikke når en slik anledning vil komme igjen. Men jeg går ikke lenger inn i krattet enn jeg absolutt må, så bluferdig er jeg ikke, det er heller ikke laoterene rundt meg. Jeg gjør meg ferdig. Idet jeg trekker inn, reiser det seg ei dame bare to meter foran meg. Jeg skvetter til. Hun slår rundt seg det tradisjonelle laotiske skjørtet og går fort tilbake til bussen. Jeg lurer på hvilken retning hun satt. Begge later vi som om dette er helt vanlig.
Så blir det snakk om farangen (utlendingen) igjen. Sjåføren stiller seg opp foran meg, jo vi er omtrent like høye og like pene sier han. Jeg er helt enig, og så er det gjort kjent at jeg snakker litt Thai.
Vi kjører nedover langs Mekongelva. På den andre siden av elva ligger Thailand, det lovede landet, landet, med muligheter for mange laoter. De fleste har allikevel blandete følelser forhold til storebror i vest. Det er lite arbeid å få i Laos. Mange reiser derfor over elva på dagsarbeid eller for noen uker. Noen reiser også illegalt til Thailand. I Thailand tjener de kanskje det dobbelte av det de ville tjene i Laos, men ofte mye mindre enn det en thai vil tjene for samme arbeid.
Bussen stopper igjen. Nye selgere kommer på bussen. Disse har nygrillet kylling og kjøtt som er tørket i sola en dag (bare helt nydelig og litt farlig).
Jeg stiller meg spørsmålet som sikkert millioner har stilt seg selv før; hvorfor er folk rike der borte og mens folk er fattige her? Naturen, jordsmonnet og klimaet er likt på begge sider av elva. Forutsetningene ser ut for å være like — bare ei elv skiller. Jeg tenker på folk i landsbyene jeg har besøkt i nord. De har omtrent ingen ting. Men det virker som om de har en glede allikevel. Smilet og latteren står for meg. Når mørket og kjølen kommer om kveldene samles de rund bålet utenfor huset. Her, sittende på huk går samtalen om dagligdags ting. Naboene kommer over og setter seg rund bålet. Det er lett å få et romantisk forhold til det vi ser. Vi i vår kultur har mistet dette, og vil neppe finne tilbake til det igjen. De i sin kultur vil gjerne ha strøm. Har de strøm skal de ha TV, så sitter de ikke rundt bålet og snakker lenger, men rundt TV-en og tier. Hva er lykke, og hvem har mest av den? Kanskje det er de som har nok som er lykkeligst, men hvem har nok? Hvor finnes de?
De setter på et thai såpeopera på TV-en framme i bussen. Jeg begriper ikke at denne høylydte kranglingen passer inn i sinnene til folkene her heller. Laotene kommenter thai-TV. Thaiene krangler alltid sier de, og i Bangkok har de okkupert og stengt begge flyplassene. Slik jeg kjenner Thaiene, om en kan generalisere, så gjenspeiler hverken thai-TV eller konflikten i Bangkok den vanlige Thaien.
Jeg finner fram I-Poden og setter på «Blue Ridge Country Christmas». Det er advent med besøk fra Norge. Litt vanskelig å finne fram julestemningen her. Akkurat nå kunne jeg tenkt meg at de pyntet landsbyens julegate. Jeg tenker på småkakene til mor. Kanskje de har med seg pinnekjøtt når de kommer? Jeg kan ikke tenke meg en tallerken med ris nå.
Bussen stopper igjen, det kommer nye damer med varer. Denne gangen er det khanom, søte kaker og snop.
Folk sover rundt meg nå. For dem er denne turen en helt vanlig hendelse. Bare denne farangen (utlendingen) gjør turen noe annerledes, men ikke verdt å holde seg våken for. Jeg er på min sjuende dag på reise. Enda er øynene mine ikke trette av å se. Tror kanskje at øynene tåler å se enda mer vakker natur, med bebyggelser og folk som sitter i klynger og snakker eller gjetere som er ute på markene med dyrene sine. Nei øynene kan ikke få se for mye fint, men de kan lett se feil.
LUNSJ TID:
Det er Lunch-tid, ei nærmes «hellig» tid for Laoter. Da er det mat med påfølgende kvile. Skolebarna og arbeidere på markene skynder seg hjem for å få risen sin. Her er de ikke bare sultne, men Hio khao, sultne på ris. Det vanlige spørsmålet er om du har spist ris allerede eller ikke. Og da er det det samme om du har spist nudler eller ris.
Vi kjører nærmere Mekongelva. Glitringen fra den stilleflytende brunaktige elva blender. I bodene langs veien selges det naturlig nok fisk; levende fisk, grillet fisk, og sol-tørket fisk. Øynene har en tendens til å se og glemme igjen. Når, eller hvis, jeg blir gammel, skal jeg ta frem de gode, men også de dårlige bildene, og gjenskape fargene, varmen og luktene.
Det kommer ny Laotisk musikk. Jeg skrur av «glade jul», men beholder proppene i ørene - musikken fra bussens høytalere er sterk nok selv med ørepropper i ørene. Så får jeg heller ikke øreverk her i gjennomtrekken. Jeg har prøvd å lukke vinduet noen ganger, men det glir like fort opp igjen.
Det er vel slik med tradisjonell laotisk musikk; har du hørt en har du hørt dem alle, eller så har du hørt mange. For meg er det mye likt, men det passer inn med landskapet. Det er slik i regnskogen, enten vil øynene etter hvert se alt som bare grønt, eller så vil de se grønt i alle tenkelige farger. Øynene mine blir ikke mette av å se lys som skinner gjennom bananpalmebladene eller reflekteres i det hvitaktige skinnet fra sivet. Det er vakkert.
SLITEN TWIN OTTER:
Ok, turen begynner å slite litt nå. Det rister forferdelig. De sa at veien var asfaltert, men det er en meget grov overdrivelse. Vet ikke om det er best å være nedi en dump eller på toppen av en kul. Setene er beine i ryggen og harde, laget for asiatiske menneskemål. Turen er fin, men anbefales ikke for dem med avstand mellom sitteparti og kne på mer enn 60 cm. Du kan stå, men må da passe på hodet.
Ristingen på veien her og følelsen av å snart være hjemme minner meg om de mange flyturene i twin otteren i Nord-Trøndelag. Jeg føler meg i slekt med Øystein Sundes sang om «En sliten twin otter på vei til Mo i Rana». Twin otteren var kortbanenettets arbeidshest i Norge. Denne bussen kjennes ut for å ha slitt mange mil på lange landeveiene her i Laos. De siste dagene har jeg reist bortimot 30 timer i bil og buss. Nå er det bare noen få mil igjen. Det holder, jeg kommer til å rekke det. Det er ikke fyr på peisen og det rødaktige julestemningslyset jeg gleder meg til. Vi kan heller ikke forvente hvit jul. Men jeg gleder meg veldig til å holde mine kjære nær.