HARDE TAK: Lokalfotball er en fin ting. Her utkjempes det en inbitt duell mellom Hidra og Bakke på Myran i fjor sommer.
Ballen er rund
Fotball er en fin ting — spesielt å se på!
Av ERIK THIME
Jeg drev det aldri langt på fotballbanen. Da jeg havnet som innbytter på Randabergs middelmådige lilleputt 3-lag — gikk jeg over til å bli tilskuer. Med tårer i øynene måtte jeg innse at fotball nok ikke var min greie.
Fotball på toppnivå er èn ting — lokalfotball noe helt annet.
I toppfotballen må du tåle å lese og høre om gnagsår, influensa, lyskestrekk og gretne trenere gjennom et helt år.
Det går en grense for hvor interessant det er å høre Viking-trener Uwe Rösler grinebite over de samme såkalte dumme spørsmålene og hvorfor spillerne hans ikke finner veien til målmaskene.
Eller høre Martin Andresen forklare hvorfor i all verden Vålerenga ikke lykkes i år heller. Ellers høre at Myggens tippeligacomeback er utsatt enda en gang.
Takke meg til lokalfotballen. Der er det temperatur og nerve.
Når Bakke møter Hidra vet vi at vi har en knokkelkamp i vente. Vi vet at klubbenes mest ihuga supportere er på plass med bæreposen med no' godt i — og vi forventer at kommentarene som hagler langs sidelinjen ikke akkurat er pensum på diplomathøyskolen.
Jeg har vært på en del fotballkamper i mitt liv — både som tilskuer, journalist og som sønn av faren min — fotballdommeren.
Spesielt sistnevnte har mer enn èn gang blitt forsøkt kjeppjaget av det jeg vil kalle gale tilskuere. Minnene fra Bryne og Egersund sitter fortsatt i — og jeg har fortsatt grunn til å tro at de to byene har de mest gale patriotene.
Men min far minnes også kamper på Uenes i Flekkefjord. Tonen og stemningen var aldri ufin, sier han — men saklighetsnivået på store stå var så som så når Rudolf Pettersen & Co. spilte ball-i-hatt med motstanderne.
Det var i de gode gamle dager, det. Nå er Flekkefjord strøket av fotballkartet og kaller seg Lister FK.
Jeg har aldri forstått hvorfor.
Nok om det.
Jeg ga meg som sportsjournalist for om lag 10 år siden. Da orket jeg ikke snakke mer med Viking-spillere som ikke hadde annet å si enn at de tok èn kamp om gangen. Det var heller ikke særlig moro å snakke med spillere som hadde headet for mye — og som dermed hadde lite tankegods å dele med allmuen.
Bare de fikk gelè i håret og Armani-dressen satt som et skudd — var det i orden. Kunne de i tillegg få nettkjenning hos damene på byen, var alt fryd og gammen.
Men der har de kanskje noe til felles med lokale fotballhelter?
Selv nøyer jeg meg med hagearbeid.
Det er tross alt på tide å få staudene i jorda!
(17.04.2009 kl. 08:31)