Endelig ferie!
THIME-OUT: I sommer skal jeg surfe, stå på vannski og bade — ja, denne ferien tror jeg blir fin!
Av ERIK THIME
Hørt den før?
Postgirobyggets «En solskinnsdag» har ikke akkurat passet som hånd i hanske den seneste måneden — men når jeg i dag starter min tre uker lange ferie — blir det slik.
Det blir fina veret og beine veien!
Dere som ikke var like smarte som meg, og som valgte fellesferieregn fremfor å vente på sol og varme — har selvsagt min medfølelse. Jeg forstår at det ikke er så gøy å sitte i teltet og pøse ut vann.
Tiden burde vært brukt til helt andre ting.
Men jeg håper dere har kost dere likevel — innimellom regnbygene og stormkastene. Dere har sikkert hatt mer en nok med å holde solhatten og sydvesten på plass når det har som stormet som verst, men det er på mange måter straffen for å ta fellesferie...
Av uforståelige grunner kan vi ikke gjøre noe med været - i alle fall ikke de av oss som mangler en del stjerner for godt oppmøte på søndagsskolen.
Ferie er en fin ting. I sine år som fri og frank ble det en del turer til Syden. Det sto sjelden på serveringen — unntatt på vei hjem. Da var rullegardinene for lengst dratt ned.
En blir som kjent litt sliten etter to uker i Syden.
Det skyldes nok mest været — det fine og varme været.
I år blir det Flekkefjord- og Lyngdal-ferie. Med det været som er meldt de tre neste ukene — sol, sol og atter sol — blir det plenklipping i hagen og diverse forefallende hyttearbeid.
Forrige helg stjal jeg en del bringebærbusker i Lyngdal-traktene, og prøvde så godt jeg kunne å plante dem i fjellknausene. Bringebærbusker, andre buskvekster og beinhardt fjell er muligens ingen god kombinasjon — men jeg regner med selvlaget syltetøy om et år.
Så pass tro har jeg faktisk på mine gartnerferdigheter!
Det er neppe noen hemmelighet at jeg er en friluftsmann. I beste turistforeningsånd legges det også opp til turer fra hytte til hytte.
Naboene må jo besøkes av og til — ikke minst for å sjekke at væskebalansen er i orden høyt der oppe i fjellheimen.
Naboene på hytta forteller om stadige oppdagelser av hoggorm.
Kånå er ganske redd slike kryp — og går alltid med langstøvler og kjepp. Jeg går med sandaler — selvsagt uten strømper.
Men forrige helg så jeg omsider en hoggorm.
Jeg inspiserte området der jeg planlegger å sprenge ut fjell for å anlegge en sandvolleyballbane. I det jeg tok en neve blåbær hørte jeg noe i lyngen.
Der var den.
En lang orm.
Et monster, vil jeg si.
Den var nesten en meter lang.
Jeg fikk en ekkel følelse, og var plutselig litt mer skvetten enn jeg hadde gitt uttrykk for.
Så nå må jeg nok krype til korset og kjøpe et par støvler.
Det koster å ha hytte på toppen!
(07.08.2009 kl. 08:00)